Race Report Norseman 2015

4 aug Det var helt utrolig hvor lett det var å løpe. Beina smatt av gårde i akkurat riktig tempo uten at det kostet krefter. Pulsen lå i lav sone 2 og jeg koste meg! Foto: Eirik Lundblad.

Noen vil si at å bomme på pallen med noen få minutter er et nederlag. Jeg tør å påstå at å debutere på fulldistanse med en fjerdeplass på Norseman er en seier god som noen.

Lite å si på humøret. Jeg var klar!

Lite å si på humøret. Jeg var klar!

Jeg kunne ikke bedt om bedre bein, bedre utstyr eller bedre support denne første lørdagen i august. Jeg har aldri tidligere syklet over 15 mil, og min lengste løpetur i år har vært 21 km. Nå skulle jeg sykle 18 mil og løpe et maraton – og det etter hverandre! Og selv om jeg så klart var spent, var jeg likevel aldri nervøs.

Jeg visste at jeg hadde forberedt meg så godt jeg absolutt kunne. Det gjør noe med selvtilliten. Jeg visste at jeg hadde noe på pallen å gjøre hvis alt stemte. All innsatsen og treningstimene som var lagt ned etter fjorårets skadeforfulgte «frisesong» gjorde at pallen var innen rekkevidde. Det var et hårete mål, men det var langt fra umulig.

Jeg skulle svømme kontrollert på 52-55 min, sykle på 7 timer og løpe på 5 timer. Komme til topps på en totaltid rundt 13 timer blank.

Derfor var jeg så klart også skuffet da svømmedistansen ble halvert. En full svømming ville helt klart vært fordel meg. Men jeg ristet det fort av meg og har full forståelse for beslutningen som ble tatt. Det var kaldt i fjorden. Jeg var forberedt på halv svøm og bestemte meg kjapt for å mobilisere isteden for å sture. Gledet meg til å vise alle at timene på sykkel de siste seks månedene har vært en god investering. Noe jeg ikke fikk vist frem i Haugesund, og som jeg virkelig lengtet etter å høste fruktene av.

Faktisk ble den korte svømmingen en energiboost. Jeg slapp de store forventningene fra andre og kunne bare nyte å være underdog. Gjøre mitt absolutt beste og se hvor langt det ville rekke.

FØR START

Jeg våknet før vekkerklokka og var opplagt og sulten 0230, til tross for kun et par timers søvn. Jeg var så klar og gledet meg til å endelig få starte. Fortalte kroppen min at nå var tiden inne – nå skulle den få lov til å slippe løs alt den hadde av krefter. Kristian og Eirik kom for å hente meg til frokost noen minutter senere og ble nok noe overrasket over å møte mitt blide ansikt. Tror de hadde forventet en noe mer nervøs utøver.

Jeg hadde fått beskjed av trener Mats om å ikke spise så innmari mye denne morgenen. En helt normal porsjon havregrøt ville holde. Pluss en kopp kaffe. Tok ikke med meg en bar på ferja en gang, men to rødbetshots ble med sammen med en halv flaske sportsdrikk.

Å ta på våtdrakt en time før start anså jeg som uhensiktsmessig. Min erfaring er at det gjør meg stiv å få den på for tidlig. Derfor ventet jeg til 15 min før hoppet med å få den på. Foto: Eirik Lundblad.

Å ta på våtdrakt en time før start anser jeg som uhensiktsmessig. Min erfaring er at det gjør meg stiv å få den på for tidlig. Derfor ventet jeg til 15 min før hoppet med å få den på. Foto: Eirik Lundblad.

Jeg var en av de få som entret ferja uten å ha skiftet til våtdrakt. Min erfaring tilsier at det er smartest å vente så lenge som mulig med å ta den på, og jeg stolte på den følelsen. Var overraskende snakkesalig og blid om bord (tror jeg!), men fikk etter hvert våtdrakten på og kom meg ned på bildekket. For å holde varmen hadde jeg en tynn neoprenvest under, neoprensokker og neoprenhette (av den helt normale sorten). Tok meg en god dusj i det kalde vannet de spylte på oss og var klar til å hoppe.

SVØMMINGEN

Jeg hadde vært i fjorden både torsdagen og fredagen og var ikke redd for temperaturen der nede i det mørke vannet. Hoppet hadde jeg gruet meg til, men det gikk jo helt suverent. En hånd på hetta, en på brillene og vips var jeg uti.

En magisk morgen i Eidfjord, fanget på film av Kai-Otto Melau. Olav sitter i den røde kajakken og jeg svømmer like ved siden av. Foto: Kai-Otto Melau.

Fikk øye på Olav der han satt i kajakken rett ved ferja. Svømte bort og fikk gitt ham et smil og en tommel opp. Svømte noen runder og tok noen sprinter. Kjente at kroppen var på lag og la meg mellom kajakkene klar for start. Kom på at jeg ikke hadde forberedt meg på hvor jeg burde ligge. Endte opp mellom Henrik Oftedal og Lars Petter Stormo – ikke helt optimalt!

Jeg sloss som en helt for å komme vekk fra gutta. Blir like overrasket hver gang hvor fort de klarer å svømme 150-200 meter. Visste at jeg bare måtte gi jernet, ligge tungt i vannet og bruke beina for alt de var verd. Fikk meg noen slag, men beholdt roen. Allerede her skjønte jeg at godfølelsen var med og at dette ville bli min dag. Var nesten så det kalde vannet bare skjøv meg fremover, jeg følte meg helt konge!

Den aggressive starten ga meg også varme. Planen om å svømme kontrollert (i2-fart) ble holdt, og jeg ble plutselig redd for at jeg hadde svømt helt feil der jeg lå nesten mutters alene. Tanken forsvant i det bålet kom inn i siktet og jeg så tre andre svømmere ikke langt foran. «Kari, du svømmer jo fort!» tenkte jeg, og fortsatte med det. Digget flyten og bare nøt det hele.

De siste 300 meterne var virkelig iskalde. Jeg kjente at tunga ble nummen og tennene iset. Navigerte rett på Tom Remmans rosa hette og var endelig oppe. God og varm på innsiden, det var null problem å løpe mot T1 med neoprensokkene på. Kristian ropte fornøyd at jeg hadde svømt på 26 minutter. What?! tenkte jeg. For en pangstart!

I full fart mot skiftesonen ved kaia. Suverent første dame opp, og femtemann totalt så langt. Foto: Eirik Lundblad.

I full fart mot skiftesonen ved kaia. Suverent første dame opp, og femtemann totalt så langt. Foto: Eirik Lundblad.

T1

Vi hadde trent og visualisert på skiftesonen, men det klaffet ikke helt. Jeg synes det tok umenneskelig lang tid og irriterte meg grønn over at Kristian ikke hadde ting på stell (var vel like mye min feil, men det tenkte jeg ikke på i farten). Kastet bort et dyrebart minutt, og siden jeg var så varm, glemte vi både ermer og hansker, men Kristian rakk heldigvis å putte sistnevnte i baklomma på vesten før jeg smatt ut på sykkel. Og hvem hadde trodd? Jeg fikk raskeste T1 av alle damene!

Litt rart å være nærmest alene blant alle syklene. Foto: Eirik Lundblad.

Litt rart å være nærmest alene blant alle syklene. Foto: Eirik Lundblad.

Alt hang ikke på greip, men jeg fikk med meg hansker i siste liten ut av skiftesonen. Ermene ble ikke med, og jeg savnet dem etter hvert oppi Måbødalen. Der var det motvind og kjølig.

Alt hang ikke på greip, men jeg fikk med meg hansker i siste liten ut av skiftesonen. Ermene ble ikke med, og jeg savnet dem etter hvert oppi Måbødalen. Der var det motvind og kjølig.

SYKKEL

Syklingen er kun en transportetappe for løpingen, husker jeg at Henrik Oftedal fortalte meg i fjor. Og med wattplanen min godt klistret på ramma, var det bare å følge den og stole på at løpebeina ville være gode etter 180 km.

Målet var å sykle på 7 timer, kanskje rett under. Men beina var helt supre og jeg merket raskt at det fint var mulig å gunne på litt ekstra. Likevel – jeg beholdt roen. Sa til meg selv at «du kan ikke vinne noe på å kjøre for hardt i starten, men heller tape mye». Så der satt jeg og ble forbikjørt av både Allan, Lars Petter, Graeme og de andre kanonene. Spiste og drakk og priste meg lykkelig over at kulda hadde kjølt ned sportsdrikken min.

Hadde gitt klar beskjed til gutta i supporten (Kristian, Eirik og Olav) om at jeg ikke ønsket sekundering underveis. Det ville uansett ikke hjulpet, da jeg skulle kjøre mitt løp. Derfor visste jeg aldri hvor langt bak de andre jentene var. Det betød ikke noe heller. Jeg hadde fullt fokus på watten og frekvensen. Resten var utenfor min kontroll.

Fikk på meg jakke og vinterhansker rett før Dyranut. Var fortsatt første dame og gledet meg til å få fart over vidda. Foto: Eirik Lundblad.

Fikk på meg jakke og vinterhansker rett før Dyranut. Var fortsatt første dame og gledet meg til å få fart over vidda. Foto: Eirik Lundblad.

Noterte meg at jeg var ved Vøringsfossen et minutt raskere enn på beste trening, tross motvind. Fikk ermer og mer mat like etter og var klar for siste klatringen opp til Dyranut. Fortsatt ingen jenter i sikte (ikke at jeg tok meg tid til å kikke bakover, her lå fokus hele veien fremover). Fikk på meg mer tøy før Dyranut og suste forbi alle menneskene der som første dame. For et kick! Det var nesten så jeg ikke trodde det selv.

Foreløpig full kontroll hos gutta i supporten. Foto: Eirik Lundblad.

Foreløpig full kontroll hos gutta i supporten. Foto: Eirik Lundblad.

Olav var wattsjef og ga meg beskjed før Halne at hvis beina kjentes ok så fikk jeg lov til å kjøre på litt mer enn planlagt. Terskeltest uka før hadde nemlig vist at min aerobe kapasitet hadde tatt sjumilssteg siden forrige gang. Jeg svarte OK, da gjør jeg det, og gliste videre. Det var en ubeskrivelig utavmegsjælopplevelse.

Sykkelen fungerte som en drøm, alt jeg trengte å gjøre var å følge watten og holde frekvensen oppe. Null stress! Foto: Eirik Lundblad.

Sykkelen fungerte som en drøm, alt jeg trengte å gjøre var å følge watten og holde frekvensen oppe. Null stress! Foto: Eirik Lundblad.

Etter hvert begynte jeg å se Kristins følgebil her og der. Skjønte at hun ikke kunne være langt bak, men merkelig nok kom hun aldri forbi der jeg suste nedover mot Haugastøl og videre mot Geilo. Helt surrealistisk å fortsatt være i ledelsen etter halvkjørt sykling. Nå tror vel de hjemme at jeg har startet altfor hardt og går på en kjempesmell, tenkte jeg da Kristin endelig kom forbi opp mot Kikut. Selv visste jeg bedre. Jeg fulgte jo bare planen, brukte akkurat passe med krefter og lot meg ikke stresse. Spiste, drakk og smilte. Virkelig nøt alle heiarop og support som ble gitt.

Jeg fikk heiarop og positive tilbakemeldinger langs hele løypa. Det ga meg masse energi og jeg er utrolig takknemlig! Foto: Eirik Lundblad.

Jeg fikk heiarop og positive tilbakemeldinger langs hele løypa. Det ga meg masse energi og jeg er utrolig takknemlig! Foto: Eirik Lundblad.

Ble etter hvert tatt igjen av teamkompis Erik Hals. Vi hadde ca samme tidsmål for distansen og jeg bet meg fast på 10-meteren så godt jeg kunne. Han dro i fra oppover og jeg tok innpå nedover (hvem hadde trodd det for et år siden!?). Å kunne holde følge på denne måten var moro og vips var vi klare for Imingfjell! Tidsmålet mitt om 7 timer på sykkel skjønte jeg at kom til å nås, og jeg hadde ikke vondt oppover der engang. Var akkurat som at jeg hadde fått et ekstra gir på sykkelen eller noe.

Olav hadde full kontroll i bilen, og kunne gi meg tilbakemeldinger på at jeg kjørte jevnt og fint. Foto: Eirik Lundblad.

Olav hadde full kontroll i bilen, og kunne gi meg tilbakemeldinger på at jeg kjørte jevnt og fint. Foto: Eirik Lundblad.

Line tok meg igjen der i bakken og spratt oppover som ei gaselle. Jeg gjorde ingenting for å følge, det var ikke med i planen. Men kom meg til toppen og kunne til min overraskelse se at det var fint vær og nesten vindstille over platået. Nesten skuffende, der jeg var forberedt på regn og kryssvind. Fikk siste support og suste etter hvert nedover Tessungdalen. Skulle kjøre pent og gjøre kroppen best mulig forberedt til maratonet som ventet. Et maraton jeg fortsatt ikke hadde tenkt på. Oppgaven var å kjøre «her og nå», aldri tenke videre eller tilbake. Og det klarte jeg med glans!

T2

Her var vi ikke like koordinerte som i T1. Dessuten blødde jeg ganske bra med neseblod nedover bakkene og fikk stoppet det like før skiftesonen. Men Kristian ble litt bekymra av blodet og jeg satte meg ned for å skifte til kompresjonssokker og tørke vekk det verste. Løp ut i det Anita Valen satte seg ned i boksen ved siden av. Det var bare å rette fokus mot veien.

LØPINGEN

Jeg har aldri løpt et maraton før. Jeg har hatt to turer på 21 km i år (Holmestrand halvmaraton og Ironman 70.3 Haugesund). Jeg hadde brukket legg i halve fjor og har hatt en kneskade som har gjort bakkeløping umulig. Jeg var veldig spent på om beina ville tåle belastningen. Men igjen, planen var satt og jeg var innmari innstilt på å følge den. Treningen den siste tiden hadde vist at det var mulig.

Målet var å nå kraftstasjonen på 2 timer og 10 minutter. Ta meg derfra til Stavsro på 1.50 og bruke 1 time opp til toppen. Fem timer totalt på 42,2 km med X antall høydemeter.

Det var helt utrolig hvor lett det var å løpe. Beina smatt av gårde i akkurat riktig tempo uten at det kostet krefter. Pulsen lå i lav sone 2 og jeg koste meg! Foto: Eirik Lundblad.

Det var helt utrolig hvor lett det var å løpe. Beina smatt av gårde i akkurat riktig tempo uten at det kostet krefter. Pulsen lå i lav sone 2 og jeg koste meg! Foto: Eirik Lundblad.

Jeg valgte å løpe i kun sports-bh, men med ermene på. Jeg produserer vanvittig mye varme når maskineriet er igang og på denne måten fikk jeg kjølt ned de viktigste organene mest mulig. Det funket! Første mila gikk unna på under 49 minutter. Det var en fryd å løpe og kroppen gjorde akkurat som jeg sa. Men like etter måtte jeg i skogen første gang etter at magen satte helt krøll på seg. Prosedyren gjentok seg hver tiende kilometer, men nå kan jeg altså løpe en kilometer inkludert do-stopp på under 6:30. Ganske happy med det! Halvmaratonet ble passert på 1.48. Fortsatt godt i rute.

Problemet var bare at magen ikke ville ha noe av det vi hadde satt opp. Jeg var dritt lei søte drikker og klissete gels. Tvang i meg vann med salt og gels likevel, men ikke nok. Her var vi rett og slett ikke godt nok forberedt. Neste gang starter vi tvangsforing allerede her, med alle typer nødmat, istedenfor å vente til Zombie Hill.

Likevel – jeg nådde kraftstasjonen på rett under 2.10 og kunne ikke annet enn å være fornøyd. Jeg hadde løpt så fort som jeg skulle, på min lengste løpetur i år – og det etter å ha syklet 180 km på ny personlig rekord først!

Her ser jeg familien min for første gang på løp, etter 18 km. De hadde fått streng beskjed om å holde seg unna på syklingen, for ikke å være i veien for andre. Men på løp var det fritt frem og de fulgte meg hele veien opp. Foto: Eirik Lundblad.

Her ser jeg familien min for første gang på løp, etter 18 km. De hadde fått streng beskjed om å holde seg unna på syklingen, for ikke å være i veien for andre. Men på løp var det fritt frem og de fulgte meg hele veien opp. Foto: Eirik Lundblad.

Det eneste som irriterte meg underveis, ved siden av magen, var at det kjentes som at beina brant. Nå er ikke det nødvendigvis negativt. Jeg holdt automatisk frekvensen oppe på den måten. Knærne verket bittelitt, men det ga seg utover. Men hver stein i veien og hver sprekk kjentes ut som kniver som gikk gjennom marg og bein oppover.

Første synet av Gaustatoppen er magisk,  men farlig. Jeg hadde fått klar beskjed om å ikke se på toppen. Hold fokus på veien, på rytmen og på teknikken. Faren er at ved å se mot toppen så vil hjernen automatisk starte sparemodus fordi den vet at den skal helt dit opp. Foto: Eirik Lundblad.

Første synet av Gaustatoppen er magisk, men farlig. Det kommer etter 20 km på løp, da det fortsatt gjenstår over 22 km. Jeg hadde fått klar beskjed om å ikke se på toppen. Hold fokus på veien, på rytmen og på teknikken. Faren er at ved å se mot toppen så vil hjernen automatisk starte sparemodus fordi den vet at den skal helt dit opp. Foto: Eirik Lundblad.

Eirik var den som skulle følge meg opp Zombie Hill. Den hadde jeg løpt helt opp uten problemer et par uker tidligere, men nå var den brått mye verre. Planen var å løpe litt og gå litt, men det ble raskt klart at magen kun ville være med på rask gange. Dermed gikk vi så fort det lot seg gjøre.

Tapte sikkert noen sekunder, men trengte denne klemmen!

Tapte sikkert noen sekunder, men trengte denne klemmen!

Jeg skjønte at det nærmet seg noen bakfra, for Eirik så seg stadig tilbake. Det stresset meg litt, men jeg presset det jeg klarte. Her kjente jeg at den mentale kampen begynte å gi seg, for jeg var så innmari godt fornøyd med prestasjonen jeg hadde gjort. Jeg hadde syklet kjempebra, ledet lenge og jeg hadde løpt akkurat så fort som vi knapt hadde turt å håpe på. Og jeg lå fortsatt godt an til å klare målet om å løpe på fem timer totalt. Noe som jo er en GOD tid på Norseman, har jeg skjønt.

Line Mari passerte, med en hel hurv av en support og en utrolig irriterende sportsbil som grisekjørte. Eirik gjorde det han kunne for å holde motet mitt oppe, der jeg klaget og gråt oppover lia. Ikke fordi jeg ble fragått, men fordi det gjorde vondt over alt og magen ga klar beskjed om at den måtte ut i skogen nok en gang.

Nå løper vi litt! Spis! Drikk! Jeg fikk etter hvert i meg potetgull og cola, og kreftene kom litt tilbake mot toppen av bakken. Vi passerte sjekkpunktet på 32km og etter 35 gjaldt det å løpe helt til Stavsro. Med godteri i kjeften og blikket trygt festet på Eiriks rygg. Olav joinet oss og sammen passerte vi grinda der Kristian sto klar med sekker. Vi var klare for steinrøysa.

Smartfishtoget i godt driv oppover. Det ble en stille tur, der Olav fant rute og gutta bak passet på så jeg ikke trillet nedover. Foto: Trimax Hebdo.

Kari mot Gaustatoppen

Jeg sjekket klokka i det vi passerte grinda og så at målet om fem timer fortsatt var mulig. Gikk det jeg kunne, og fikk faktisk opp farten på «flatene» men oppover sto jeg bom fast og ved et par anledninger gikk det vel faktisk bakover. Alt gjorde vondt! Hvert løft, hvert tråkk, hver cm måtte kjempes for. Gutta gjorde så godt de kunne, men jeg måtte bare fortelle dem at de skulle «være stille». Jeg var så sliten at selv heiarop og oppmuntrende ord skar i kroppen. På et tidspunkt holdt jeg faktisk hendene godt over ørene! Neste gang husker vi ørepropper…

Endelig var vi oppe ved sherpatrappene. Jeg hadde vel 100 meter igjen til mål. «Bare sjarmøretappen igjen, kom igjen, løp nå!». Er du gal? Jeg hadde mer enn nok med å krabbe meg opp siste biten (all honnør til dere som får til å løpe!). Orket knapt å strekke armene over hodet før jeg kollapset i fanget på Marianne som møtte oss på toppen. Men jeg var i mål! Tiden ble 12.21 og jeg løp på 4.58. Jeg var grisefornøyd og helt utslitt (det kan du for øvrig lese mer om her).

Foto: Marianne Sleire

En stor takk må rettes til crewet for Norseman og alle sponsorer for at jeg hadde alt utstyret jeg trengte for dagen. Smartfish Norge, Birk Sport, Fuji Bikes, Unaas Cycling, Salming Norge, 2XU, Rudy Project, Stabækklinikken, Klubben.no og Trimtex. Jobben ble enklere med dere på laget.

Men størst takk må gis til supporten. Tusen hjertelig takk gutter, jeg er virkelig heldig som fikk anledning til å toppe laget med dere. Håper dere koste dere litt underveis også.

Takk til alle som heiet langs løypa og alle som har sendt meldinger og kommentarer underveis. Takk til massøren min Kristoffer som tok turen ens alene for å sørge for å gi beina mine en best mulig restitusjon før Ö till Ö om drøyt fire uker. Og til Marianne som lånte meg krykkene sine så jeg kom meg ned til heisen. Jeg kunne ikke gjort dette uten dere!

Verdens beste supportteam! Foto: Marianne Sleire.

Verdens beste supportteam! Foto: Marianne Sleire.

Gjør vi det igjen neste år? Time will show!

Gjør vi det igjen neste år? Time will show!

Sunn galskap?

4 aug IMG_5219

Å gjennomføre Norseman er litt som å få barn. Det går helt fint å forberede seg godt, men når ungen endelig kommer er det kun instinkter som gjelder.

Alt du trenger å gjøre før Norseman er å trene, planlegge, lytte til kroppen, gi den nok næring og forberede deg mentalt. Men akkurat som med fødsel, tror jeg noen glemte å fortelle meg hvordan kroppen oppfører seg ETTER å ha gjennomført Norseman. Alt har dreiet seg om å være best mulig forberedt. Få, eller ingen, har snakket om hva jeg kunne forvente i etterkant.

Helt tom for krefter etter målgang på Gaustatoppen. Foto: Lars Erik Blenne Lien.

For selv om beina utrolig nok var helt fine 24 timer etter løpet (heldige meg hadde egen massør med på Gaustablikk, og jeg «nøt» tre massasjer innen et døgn etter målgang!), så er kroppen helt i ulage.

Jeg sover og spiser på skift, føles det som. Væskende gnagsår, ekle byller, sult og hyppige turer på toalettet har holdt meg våken nesten døgnet rundt siden lørdag.

Men jeg klager ikke altså. Det var helt selvvalgt og ikke minst selvpåført. Det er bare en forklaring på hvorfor jeg ikke har samlet meg nok til å skrive en racerapport ennå. Den kommer, men inntrykkene må bare få synke litt inn.

Godt pakket inn og endelig i stand til å innta noe mer næring.

Kortversjonen er at jeg kunne ikke bedt om bedre bein, bedre utstyr eller bedre support på lørdag. Alt fungerte som det skulle. Jeg presset meg så langt kroppen tålte og klarte så vidt å komme meg over målstreken før kreftene tok slutt.

Vel inne i turisthytta ble fingrene mine ildrøde og hovne, og det gjorde vilt vondt. Kjentes som om fingrene mine skulle sprenges. Heldigvis var det bare tårene som spratt og supporten måtte trå til igjen.

Jeg følte meg mer eller mindre død, og kroppen gjorde som den ville. Ukontrollert skjelving, hakking av tenner og generelt dårlig tilstand. Heldigvis fikk gutta skiftet på meg og lagt meg ned under bordet. Legen var innom en tur, og sjekket at supporten hadde kontroll. Tepper både over og under meg, kroppskontakt og stadige beskjeder om å slappe av. Lettere sagt enn gjort når hele meg ristet. Det tok vel en liten time før jeg rolig og med stor hjelp kunne heises opp i sittende stilling.

Jeg rakk et smil og en kopp varm kakao før kroppen slo seg helt vrang og krevde sitt.

Flaks for meg at supportens kjæreste Marianne hadde kommet seg til topps med krykker. De kom godt med når jeg skulle finne veien ned til heisen. Var det noen som sa sunn galskap?

Smilet var heldigivs på plass igjen før vi svært sakte beveget oss ned mot heisen.

På plass i Eidfjord

30 jul IMG_5139-0

Og det første jeg gjorde var selvfølgelig å teste vannet. Ikke forsiktig slik ekspertene anbefaler. Nei, jeg stupte likegodt uti med hodet først. Uten å teste vannet, uten å ta kaldt vann i ansiktet. Rett uti, enkelt og greit. No fear.

Helt ulikt meg, men forhåpentlig et godt tegn for det som skal bli en helg helt utenom det vanlige!

 

I Norseman-bobla

28 jul IMG_5102

At treningstiden er redusert til drøyt en time per dag kommer godt med uka før Norseman. For det er ikke akkurat slik at jeg ligger på sofaen og restituerer resten av dagen.

Her går Smartfish-ekspressen i skytteltrafikk mellom Smartfish, Birk Sport, 2XU, Unaas og andre sportsbutikker som måtte ha inne det jeg trenger før lørdag. Det kommer også stadig nye mailer fra Norseman – og utstyrslisten blir ikke mindre av den grunn. På hvert sted treffer jeg gjerne andre i samme ærend og handleposene fylles etter hvert som praten går.

Svømming i kaldt vann er den største snakkisen. Vi blir bedt om å forberede oss på ekstraordinære forhold. Og siden jeg håper på full svømming tross kalde temperaturer er neoprenvest kjøpt inn (ja, det er lov i år!). Ny våtdrakt som sitter som et skudd er hentet (takk 2XU Norge!). Neoprenhetta svømmes inn daglig og jeg er vel nesten vant til den. Hvit vaselin og varmekrem ligger i bilen. Det eneste jeg mangler er neoprensokker, satser på å svømme uten.

Du bør ha en tettsittende våtdrakt så minst mulig vann slipper inn, var beskjeden fra crewet i Norseman. Flaks for meg at 2XU hadde en drakt i str S inne, og at den passet!

Du bør ha en tettsittende våtdrakt så minst mulig vann slipper inn, var beskjeden fra crewet i Norseman. Flaks for meg at 2XU hadde en drakt i str S inne, og at den passet!

Fullstendig ernæringsplan er utarbeidet og beregnet. Legger meg på 75-80 gram karbohydrat per time på sykkel, da har jeg noe å gå på om jeg ikke skulle klare å få i meg alt. Siden jeg ofte blir sulten blir det en god blanding av energibarer, sportsdrikke og gels. Alt er pakket, merket og klart.

Fra gårsdagens spede begynnelse. I dag er alt klart og hver minste gram med karbohydrat er beregnet.

Fra gårsdagens spede begynnelse. I dag er alt klart og hver minste gram med karbohydrat er beregnet.

Mentaltreningen gjøres litt ved siden og underveis. Som midt uti Sognsvann tidligere i dag og på gårsdagens overgangsøkt. Teknikkene finslipes og testes. Tid til å slappe av og gjøre andre ting har det blitt dårligere med, men jeg rakk lillesøsters bursdag på søndag og er superfornøyd med det! Supportteamet plages døgnet rundt med ulike oppgaver. Jeg håper og tror at de liker det litt også. Hvilket kjede skal jeg ha, hvilke hjul kjører vi med, hvem tar bilder og husk for guds skyld å blande riktig i flaskene mine. Etc etc etc.

Eirik kjørte Norseman på 14 timer i fjor og har vært ute en vinterdag før. Ser frem til å ha ham i bilen på lørdag!

Eirik kjørte Norseman på 14 timer i fjor og har vært ute en vinterdag før. Ser frem til å ha ham i bilen på lørdag!

Heldigvis har jeg tre staute karer med på tur, og alle tre tåler en trøkk. Jeg føler en ekstra trygghet i at det er folk jeg er glad i og har trent med før. De har alle opplevd meg sliten og trøtt, de har gjort Norseman selv (unntatt Kristian, men har jo sett meg føde…) og jeg er sikker på at de vet hva de går til. Dette er helt klart noe vi skal klare sammen.

Olav kan alt om sykkel og watt og har vært til stor hjelp i oppkjøringen. Han var også med Jon og meg til Marbella i vinter.

Olav kan alt om sykkel og watt og har vært til stor hjelp i oppkjøringen. Han var også med Jon og meg til Marbella i vinter.

Det er ikke til å komme unna at denne siste uka lever man i ei boble. Noen har kanskje gjort det flere måneder allerede, men jeg har ikke følt det på kroppen før nå. Det er bare noen veldig få dager igjen, alt skal koordineres og samkjøres og planlegges. Det er spennende, men krevende. Alt på en gang. For det meste gir deg meg masse god energi.

Jeg gleder meg virkelig til å kjøre maskineriet i gang og slippe kreftene løs.  

Kaldt vann!

27 jul IMG_5072

At det blir kaldt i Eidfjord på lørdag er det liten tvil om. Det har jeg innstilt meg på for lenge siden. Hvem vil vel være med på et Norseman passe Xtreme triatlon? Jeg ønsker i hvert fall full pakke, og den kalde svømmingen er vel halve moroa? 

Under gårsdagens crewrace ble svømmingen kuttet til 1900 meter. Jeg kan ikke annet enn å krysse frosne tær og fingre for at temperaturen stiger de små nødvendige gradene som må til for at en full svømming kan gjennomføres.


Selv om jeg er en frossenpinn og en pingle når det kommer til open water svømming, så har det vist seg gang på gang at tøffe forhold favoriserer min måte å svømme på. Dog har jeg liten erfaring i veldig kaldt vann (under 13 grader). Jeg er ei klorrotte og gjør normalt all min svømmetrening i basseng. Kun en open water økt i ny og ne for å sjekke at utstyr og navigering sitter.

Slik har det også vært i Norseman oppkjøringen. Men – for å forberede meg på det kalde vannet i Eidfjord har jeg pent vært nødt til å dyppe tærne (og kroppen) i veldig kaldt vann også. Første gang var i juni, da Oslofjorden holdt deilige 12,3 grader. Og sist var her om dagen i Ål, hvor temperaturen var ca den samme.


Og ja, det er kaldt. Men, som Jonny Hisdal og Jørgen Melau så fint skriver i artikkelen Svømming i kaldt vann – det blir bedre etter hvert. For også dette går det visstnok an å trene på.

Fredagens svømmetur var definitivt lettere og mindre panisk enn årets første. Fortsatt mistet jeg totalt følelsen i ansiktet og klarer knapt å snakke etterpå, men kroppen holdt seg varm og rolig. Det kjentes ikke lenger som om jeg hadde tusenvis av nåler i ansiktet og jeg mistet heller ikke følelsen i hendene. Tærne ble kalde, men ikke smertefulle.


Under trening i kaldt vann har jeg svømt med 2XU MCS tights og en ganske tykk ulltrøye under våtdrakten. Da passer det bra at våtdrakten min er ørlite for stor. Jeg får vurdere hva det blir til under selve konkurransen. Min erfaring er at ulltrøya trekker til seg mye vann, så jeg er på utkikk etter en tynnere og mer tettsittende utgave før Nxtri.

Nevnte Hisdal og Melau anbefaler for øvrig at våtdrakten man bruker (i kaldt vann) er forholdsvis ny, skikkelig tettsittende og helt fri for rifter og huller.


På hodet har jeg brukt neoprenhette og badehette utenpå. Ingen ørepropper, men så har jeg heller ikke vært plaget med svimmelhet i sjøen. Det har tatt tid å venne seg til neoprenhetten, den er så tight og jeg synes det bråker så uvant med den på. Høres jo ut som en motorbåt ligger like i nærheten til enhver tid, noe som skremmer meg mer enn det kalde vannet. Men varmer gjør den!

Hender og føtter holder jeg bare. Det er i utgangspunktet lite blodstrøm til føttene, sier ekspertene. Det vil altså ha lite å si om det er neoprensokker på eller ikke.

Siste uken nå vil jeg forsøke å være en liten tur i vannet hver dag. Høyst sannsynlig utenfor bassengets trygge rammer!

Løpeboost ved Tinnsjøen

24 jul IMG_5042

Å hvile seg i form ser ut til å være en sannhet med visse modifikasjoner. For selv om jeg har hvilt mer enn normalt disse siste to ukene inn mot Norseman, har jeg også trent hardere og lengre enn på lenge. Spesielt på løp.

 
Der jeg kan telle årets intervalløkter på drøyt to hender, har fem av dem vært de siste 10 dagene. I økende fart og økende lengde. I motbakke og på flater.

Årets tøffeste løpeøkt ble faktisk gjennomført i går. Langs Tinnsjøens bredder fra T2 til der Gaustadtoppen majestetelig viser seg i all sin prakt.

 
20 km totalt, med 10x1000m i terskelfart underveis (pause to min) sto på planen. Jeg var spent, for underlaget var asfalt. Ville beina mine tåle belastningen? Men kroppen føltes bra etter hviledag i forveien, og etter å ha sust ned fra Imingfjell til Austbygde i forkant var vi sååå klare for å løpe en god økt.

 
Ved min side hadde jeg Petra Jacoby, som de siste dagene har vært med meg på Geilo for å trene. Hun er en skikkelig sterk løper med 3.04 som pers på maraton. Jeg så frem til å holde ryggen hennes i varmen. 18 grader og sol – perfekte forhold!

Felles pauser for pepping og motivasjon hjelper godt!

 
Vi fikk en solid økt som ga akkurat de svarene jeg hadde håpet på før Norseman om en drøy uke. Løpesteget begynner å sitte, farten er god og beina gjør ikke vondt en plass. Supporten fungerte også godt underveis, der Kristian og Magnus stoppet bilen for å servere drikke og heiarop langsmed vannet.

 

 

Siste innspurt mot Norseman

22 jul IMG_4862-0

Eidfjord byr på mer enn Norseman og nervøse utøvere. Den flotte naturen og det ville været kan jo brukes resten av året også. Derfor passet det perfekt å legge gårsdagens treningsdag til Bu. Like utenfor Norseman-huben, akkurat der Hardangerbrua er festet. Skulle jo uansett kjøre min support Olav hjemover til Vestlandet etter noen treningsdager med oss på Geilo, og vi benyttet anledningen til å få inn noen gode treningstimer.

Den siste innspurten mot Norseman er i full gang, og det var helt konge å få hjelp av kyndig support. Sykkelen har fått en grundig overhaling og ulike strategier for konkurransen er diskutert.

De siste dagene har vi syklet i kulde, regn og motvind. Ja, det har vært kaldt! Men – det har vært kjærkommen trening, da jeg regner med at forholdene under Norseman vil bli en god blanding av alt naturen har å by på. Været skifter raskt og disse øktene har vært fine for å vurdere løypa og bekledning under ulike forhold.

Det ble regn også i går. Karakterbyggende vær, kan du trygt si. Jeg er så glad for at jeg fant vinterbekledning på salg i Alcudia i våres. Det har blitt hyppig brukt!

Faktisk ble jeg så våt og kald etter 2,5 time at jeg måtte ta telling i dusjen og vente en times tid før «overgangsøkten» kunne starte. Petra derimot viste at hun er en skikkelig viking og syklet videre. Jeg prioriterer helsa fremfor alt akkurat nå, og det var helt klart rett vurdering av meg å få mat og varm te i kroppen.

 
Jeg skjønner godt at vestlendinger er litt annerledes enn østlendinger. Har du sett naturen de har rett utenfor stuedøra!? Petra og jeg ble helt bergtatt på tur, og smilte fra øre til øre der vi syklet av gårde i regnet. For en plass!

 

Stor takk til Olav for flotte bilder og super sightseeing. Dette vil vi ha mer av :-) 

 
  
Hardangerbrua, bratte fjell og den dype fjorden satte en flott ramme for en god dag. Å få dele den med Petra og Olav var prikken over i’en.

Dagen ble avsluttet med 10 km på Hardangerbrua med løpesko på beina. For en opplevelse! Vi ble knipset av ivrige turister og heiet på av turgåere. Og for en utsikt! Helt umulig å synes synd på seg selv når syra kom snikende. En liten titt utover eller oppover og vips var løpebeina raske og gode igjen. Herlig!

   

Vi blir enda noen dager til på Geilo, der vi utforsker løypa videre og sykler/løper utvalgte deler hver dag. Eidfjord har vi imidlertid ikke vært uti ennå. Ryktene sier 11 grader i vannet og jeg er spent på hva som skjer med svømmingen. Håper virkelig det blir et triatlon her om en drøy uke!

 

Test av Norseman-løypa

12 jul IMG_4783-0

Du blir god på det du trener på, har jeg hørt. Derfor var det på høy tid at jeg endelig fant veien til Eidfjord for en gjennomkjøring av Norseman-ruta.

Kristian og jeg kjørte over fjellet fredag kveld. En nydelig tur i det som fortsatt fremstår som et vinterlandskap.

 
Vi tok oss god tid og nøt utsikten mens vi forsøkte å få oversikt i løypa. Ikke lett, det er jo så mye fin natur å se på!

 
Etter en god natts søvn var det på tide å pakke utstyr og planlegge litt. Det går nemlig litt for fort i svingene hjemme for tida. Så planleggingen ble delvis gjort i bilen på vei til Eidfjord. Kristian er heldigvis god på mental trening og visualisering. Han hadde det meste klart i hodet…

 

1030 lørdag var vi endelig klare. Værgudene var med, jeg rakk bare å få et par dråper regn før sola tittet frem. 17 varmegrader så godt som hele veien, det ble en varm tur!

Vi skulle teste utstyr, ernæring, support og kropp underveis. Det meste fungerte bra, men vi lærte også mye. Kristian fikk seg noen kraftsalver over vidda, flaks for ham at vi har vært gjennom en 14 timers fødsel… Da blir jo dette en bagatell.

 
Alt i alt var jeg veldig godt fornøyd! Drakk og spiste det jeg skulle. Rakk verken å bli sulten eller tørst. Et eneste stort matgilde! 7 flasker drikke, tre bars, fem gels og en stor snickers gikk ned.

Mange bakker ble det. For en løype! Har aldri syklet så mange høydemeter jeg. Har aldri syklet så fort heller. Endelig sitter utforkjøringene! Tid til selfies ble det også. Det går ikke fort oppover bakkene akkurat, og noe må jeg jo ta meg til!

 
Alle høydemeterne løypa hadde å by på ble fortært. Det gjorde vondt opp Imingfjell, jeg skrek og hylte av smerte. Det som fikk meg opp og over var gleden over å snart få løpe. Tenkte vel ikke på annet den siste timen.

 
Jeg måtte få hjelp til å komme av sykkelen, og hadde vondt over alt. Et raskt skifte og en Smartfish senere var jeg imidlertid på veien igjen. Beina slo krøll på seg i 20 meter, men så var det bare å løpe i vei. For en herlig maskin denne kroppen er! Kunne ikke drømt om å løpe sånn etter følelsen den siste timen. Nok en erfaring rikere!

 
Vel «i mål» var jeg så glad. Og så sliten! Og veldig takknemlig for at jeg får holde på med dette. Kunne ikke gjort det uten barnevakt (takk mamma og Ingrid!) og svært tålmodig support fra Kristian.

 

Masse mat er inntatt og vi satser på nok en natt med mye søvn. Så gjenstår bare Zombie Hill. Jeg er klar!

 

Dugg på svømmebrillene?

8 jul Duggfrie svømmebriller

Du har akkurat kjøpt et par nye svømmebriller, gleder deg til å bruke dem og kaster dem halvveis på land et par minutter uti økta. Høres det kjent ut?

Problemet har vært her siden svømmebriller ble oppfunnet. Det er nemlig slik at svømmebriller dugger. ALLE svømmebriller dugger. Dyre briller er heller ikke bedre enn billige varianter. Faktisk virker det nesten omvendt. Men hva er det egentlig som skjer, og er det mulig å unngå? Eller må du kjøpe nye briller før HVER konkurranse?

Alle briller dugger. Men du kan gjøre mye for å hindre at det blir plagsomt! Mine Zoggs Fusion Air er mine favorittbriller til bassengsvømming. Ikke duggfrie de heller.

Alle briller dugger. Men du kan gjøre mye for å hindre at det blir plagsomt! Mine Zoggs Fusion Air er mine favorittbriller til bassengsvømming. Ikke duggfrie de heller.

Jeg er ikke spesielt plaget med dugg i brillene. Det er ikke det at de ikke dugger, men jeg plages ikke av selve duggen. Mesteparten av min svømming gjøres i basseng og da trenger jeg ikke å ha klar sikt. Her tror jeg mange bommer. Jeg ser stadig vekk at nybegynnere tar brillene av i løpet av økta, skyller, sleiker og renser med fingrene. Og du lurer på hvorfor brillene dugger?

For hva er egentlig årsaken? Jo – duggen er kondens. Kondensen kommer blant annet av temperaturforskjeller mellom ansiktet ditt og vannet utenfor. Dette er også noe av grunnen til at de dyre brillene med glass som skifter farge dugger mer enn «vanlige» briller. De er rett og slett mer sensitive for temperatur! Lar du kondensen forme seg og bli til bittesmå dråper, vil den etter hvert forsvinne (renne ned i brillen) og det vil bli lettere å se. Men tar du brillene av til stadighet vil du oppleve at det alltid blir ny dugg på glasset.

Jeg tar ikke av meg brillene i løpet av en treningsøkt i basseng. De sitter på hele økta. Kanskje ikke så rart at jeg har pandaøyne etterpå, men jeg sliter i hvert fall ikke plagsomt med dugg. Jeg sier til alle jeg trener: Ikke ta av deg brillene underveis! To grunner til det. Det dugger mer. Og har du tid til å ta av og på briller – ja da har du for lange pauser!

Open water er litt annerledes. Her trenger du sikt for å navigere. Men svømmer du på et godt oversiktlig område så bør det ikke være et problem om det er litt dugg på innsiden. Vær tålmodig og les videre for flere gode tips!

Her har jeg tatt av meg brillene. Fordi økta mi er ferdig! Jeg beholder dem på gjennom hele økta, uansett.

Her har jeg tatt av meg brillene. Fordi økta mi er ferdig! Jeg beholder dem på gjennom hele økta, uansett.

Tips nummer to. Aldri ta på innsiden av brillene. Da legger du igjen fett og smuss som vil gjøre det vanskeligere å se og lettere for duggen å plage deg. Så – du må aldri la fingrene nærme seg brilleglasset. Verken på innsiden eller utsiden.

Tips nummer tre. Hold brillene dine rene! Beskytt dem fra skitne treningsbager og andre ulumskheter. Pakk dem gjerne forsiktig inn i et etui eller en pose mellom øktene. Jeg liker å putte dem inni badehetta mellom hvert bruk. Eller så har jeg dem oppi et solbrilleetui.

Tips nummer fire. Det kan være lurt å vaske brillene i blant. Jeg synes Zalo fungerer godt. En dråpe i hvert glass, en finger på dråpa (det er lov!) og så røre rundt. La stå et minutt eller to og skyll godt (uten å bruke fingrene). La tørke og vips så har du rene (og mindre duggete briller en liten stund).

Tips nummer fem. Bruk en antifog. Jeg har testet flere og synes ikke de har fungert særlig godt. Men nå har jeg fått tak i Zoggs sin nye FOGBUSTER. Den er enkel å ta med seg, brukes som en stift (altså ingen fingre involvert!) og skal skylles av etter noen minutter. Den vil jeg ha med i sekken fremover. Brukte den før Ironman 70.3 Haugesund og opplevde absolutt ingen dugg (og brillene var ikke nye).

Sånn – det var mine umiddelbare løsninger på duggebriller. Prøv dem du også!

Utendørs liker jeg best å bruke Zoggs sine Predator Flex, helst i versjonen Polarized. Er ikke spesielt plaget med dugg i dem heller, men følger jo mine egne tips. Før Haugesund brukte jeg Fogbusteren, og den funket fint!

Utendørs liker jeg best å bruke Zoggs sine Predator Flex, helst i versjonen Polarized. Er ikke spesielt plaget med dugg i dem heller, men følger jo mine egne tips. Før Haugesund brukte jeg Fogbusteren, og den funket fint!

Race Rapport Ironman 70.3 Haugesund 2015

7 jul Ingen dårlig familiefangst. Kristian ble nummer 12 i NM og jeg nummer 4. VM-plassene droppet vi, men kanskje vi går for Australia neste år?

Mye læring, mye vondt. Men alt i alt en fantastisk opplevelse å være tilbake i Haugesund!

Jeg har vært i Haugesund alle fire årene Ironman-sirkuset har vært der. Fra den spede, men absolutt flotte, starten i 2012 der vi ble sett på med trillrunde øyne av skuelystne lokale. Hvert år har byens innbyggere kommet ut i stadig større tall for å delta i det som i årets utgave var en folkemyldring uten like. Det var jo tilskuere og heiagjenger langs absolutt hele løypa. Det setter virkelig rammen for en god opplevelse og jeg kan bare oppfordre og håpe at arrangementet fortsetter å vokse på nettopp denne måten. Takk Haugesund!

De siste dagene før start hadde jeg en svært god og lett følelse i hele kroppen. Gledet meg masse til å komme i gang! Det gjorde jeg fortsatt denne varme søndagsmorgenen. Jeg hadde sovet syv timer i strekk, kjørt min foamroller litt og spist min havregrøt. Fulgt planen til punkt og prikke og følte meg klar.

Alltid litt rart å vinke farvel til sykkelen kvelden før start, men har merkelig nok fått en rutine på det hele :-)

Alltid litt rart å vinke farvel til sykkelen kvelden før start, men har merkelig nok fått en rutine på det hele :-)

Svømmingen. Da startskuddet endelig gikk var det derfor irriterende å merke at beina nærmest krampet seg fra første svømmetak. Jeg hadde fått eliteseeding og startet med PRO-feltet, men måtte slippe de to raskeste svømmerne ved første runding. Her gjaldt det å svømme kontrollert inn for å spare litt krefter. Hadde klart å surre meg inn i noe sjøgress som satt godt fast i både armer og føtter, men heldigvis løsnet det og falt av halvveis. Svømmingen fungerte fint, i det som virket som en noe lengre løype enn tidligere år. Totalt brukte jeg 26.27 i år, mot under 24.15 alle de tidligere årene. Drøyt 50 meter bak de ledende jentene, og godt foran flere av gutta som startet fem minutter før. Kristian var lett gjenkjennelig i sin nye drakt fra Zoggs, han ble forbisvømt etter 1200 meter.

Konsentrert og bekymret på vei fra svøm til sykkel. Foto: Finisherpix.com

Konsentrert og bekymret på vei fra svøm til sykkel. Foto: Finisherpix.com

T1. Opp av vannet er jeg som regel ganske treig, men en skiftesone på to minutter kan jeg ikke klage på. Skulle jo tross alt opp en bakke, hente riktig pose, skifte tøy og finne rett sykkel. Det gikk som smurt. Valgte å droppe de planlagte sokkene og tok på meg hjelm og solbriller mens jeg løp til sykkelen. Gledet meg til å sykle. Det er jo der jeg har lagt fokuset på trening det siste halvåret.

Syklingen. Jeg har trent med watt siden februar og hadde en plan jeg skulle følge. Og jeg må ærlig innrømme at jeg kjørte litt hardere enn plan i starten. Første 40 km gikk unna på rett rundt pers. Følte likevel at det var her jeg måtte ligge for å klare målet, men det hjelper visst ikke å føle så mye. Watten er nemlig helt uinteressert i hva jeg måtte tenke og tro, og som kalde fakta fikk jeg svi for dette senere. Så hjalp det jo heller ikke at jeg lå mutters alene nesten hele veien. For ulempen med å starte med PRO-ene er jo at jeg ikke har noen på mitt sykkelnivå å kjempe sammen med. De som kom fordi forsvant i et knusende tempo, jeg hadde ikke hatt sjangs til å ligge på fem-meteren engang. Selvfølgelig irriterende å møte agegroup-damene (som startet 55 min senere) tilbake mot Haugesund, der de lå på rekke og rad. Men – jeg gjorde mitt beste og kjørte så jevnt jeg kunne de siste milene. Det gikk bare for sakte i det som føltes som en evig motvind. At lårene fortsatt krampet seg var jeg stadig bekymret for, det hogg nemlig tak bak i bakside lår på begge sider flere ganger. Hvordan ville det bli å løpe?

Ut fra skiftesonen gledet jeg meg stort til å sykle fort. Satser på at en dårlig generalprøve blir en god premiere. Fire uker til Norseman!

Ut fra skiftesonen gledet jeg meg stort til å sykle fort. Satser på at en dårlig generalprøve blir en god premiere. Fire uker til Norseman!

Mentalt måtte jeg jobbe med å holde fokus. Ikke tenke noe særlig på at jeg skulle løpe etterpå. Stole på at jeg jo faktisk har løpt ganske mye etter sykkel på trening. Jobbe her og nå, holde frekvensen oppe og watten jevn. Jeg ble etter hvert ganske kald når regnet kom, og slet med manglende tørst- og sultfølelse. Drakk ikke engang opp de to flaskene sportsdrikk jeg hadde med, men fikk i meg to gels og en bar. Fikk satse på at det ville holde. Det er jo sjelden man går tom på en halv ironman (som Lars Christian Vold så nøkternt sa før start).

T2. Nok en grei skiftesone for min del. Fikk på meg sokker (løper ikke halvmaraton uten!), tok på meg Hoka-skoene (ville spare beina litt) og det var det. Hørte at Kristin Lie var på vei inn da jeg løp ut, og regnet med at hun ville ta meg igjen ganske kjapt.

Løpingen. Det var nødvendig med en kjapp refokusering med en gang løpeskoene var på. Sa til meg selv at nå er det blanke ark. Glem at du har gjort din dårligste 70.3 sykling noensinne. Glem at lårmuskulaturen har krampet seg. Glem at du har fått i deg mindre næring enn vanlig. Hold fokus på det du kan gjøre noe med. Det er jo løpingen du liker best!

Ut på løp var det bare å smile til kjente og nyte følelsen langs kaien. For en fest Haugesund-folket laget!

Ut på løp var det bare å smile til kjente og nyte følelsen langs kaien. For en fest Haugesund-folket laget!

Det var godt å kjenne krampene slippe etter et par kilometer. Kunne slippe beina løs og gjorde unna de første 10 km på under 45 min. Kristin tok innpå mye saktere enn antatt, men jeg skulle gjøre mitt eget løp og gjorde mitt beste for å følge den planen. Da hun etter hvert seg forbi begynte kroppen å si fra at den var sliten. Men jentene bak nærmet seg ikke. Faktisk løp jeg raskere enn dem. Og jeg kunne plukke noen rygger på mannfolka foran. Jobbet med å holde igjen oppover og la beina få gratis fart nedover. Utrolig deilig å se at det fungerte, og jeg kunne passere mange på veien fra runding og tilbake mot sentrum. Både på første og andre runde.

Ekstra motiverende å treffe flere Smartfishere i løypa. Kristian løp ekstremt bra og gjorde unna halvmaratonet på sterke 1.22!

Ekstra motiverende å treffe flere Smartfishere i løypa. Kristian løp ekstremt bra og gjorde unna halvmaratonet på sterke 1.22!

Fikk i meg Red Bull på hver eneste drikkestasjon, men tok ikke annet enn det (og noen slurker vann). Etter 17 km var det vondt under føttene og siste runde på brosteinene ved kaien var et mareritt. Føttene slo seg helt vrange. Ekstrem smerte! Da var heiagjengen fra Team Smartfish Fuji gode å ha der de hadde kongeplassen på SamSon. Jeg fikk så mye energi hver gang jeg passerte, både dem og andre Smartfish-ere i løypa. For en gjeng vi er! Fyller meg med glede og stolthet hver gang jeg tenker på det. Tusen takk for all støtten!

For et lag vi er! Her sto, satt og hoppet vi i flere timer til alle var i mål.

For et lag vi er! Her sto, satt og hoppet vi i flere timer til alle var i mål.

Siste runding av byparken og så var det bare å gi gass inn til mål. Klarte faktisk en liten langspurt og husket å heve armene ved målgang. Var så sliten at jeg måtte sette meg rett ned der jeg møtte Kristian i mål (som før øvrig gjorde et kanonrace og løp på 1.22!!). Usikker på plassering, både i AgeGroup og NM (siden de andre damene startet bak) og veldig skuffet over tiden (10 minutter dårligere enn i 2013 og samme tid som på min premiere på distansen i 2012). Men etter hvert ble det klart at fjerdeplassen i NM Langdistanse var min. Tredjeplassen i AgeGroup også (og VM-billetten, som jeg ikke tok).

Husk å highfive så mange dere kan, var beskjeden på race briefing. Kunne ikke annet enn å følge ordre, og så moro det var! Jeg virkelig nøt innspurten og var dønn ferdig i mål.

Husk å highfive så mange dere kan, var beskjeden på race briefing. Kunne ikke annet enn å følge ordre, og så moro det var! Jeg virkelig nøt innspurten og var dønn ferdig i mål.

Fjerdeplass i NM er absolutt innafor. Alle kanonene var til stede, så der var jeg happy. Men tiden var horribel og mer enn 10 minutter dårligere enn forventet. Det får jeg jobbe videre med. I etterkant er jeg godt fornøyd med at jeg løp mitt neste beste 70.3 halvmaraton noensinne, og at jeg klarte å snu fokus underveis. Det er fortsatt mye trening som gjenstår, men dette ble en god gjennomkjøring. Mye læring ble gjort!

Ingen dårlig familiefangst. Kristian ble nummer 12 i NM og jeg nummer 4. VM-plassene droppet vi, men kanskje vi går for Australia neste år?

Ingen dårlig familiefangst. Kristian ble nummer 12 i NM og jeg nummer 4. VM-plassene droppet vi, men kanskje vi går for Australia neste år?

Takk igjen til alle mine lagkompiser i Team Smartfish Fuji. Dere er fantastiske! Takk til alle sponsorer og supportere. Til alle som kom bort for å si at dere finner motivasjon og inspirasjon i å følge meg på sosiale medier. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Det er en sann glede å følge alle dere som virkelig jobber for å gjennomføre triatlon! Jeg ser frem til å jobbe videre mot Norseman – og skrive en ny race rapport om fire uker :-)

Du blir ikke et lag av å bruke samme drakter. Men av å dele de samme drømmene, og jobbe mot dem i felleskap. Helt inn til mål!

Du blir ikke et lag av å bruke samme drakter. Men av å dele de samme drømmene, og jobbe mot dem i felleskap. Helt inn til mål!

Kan Jag Kan Du

"Du är din framtid, idag"

triathlonmorsan

Att vara mamma och triathlet är det bästa jag vet!

franktindvik.com

MIN JAKT PÅ RASKERE RUNDETIDER

LoneSwimmer

who dares swims

RunIngvill

You can run but I'll run faster...

Adriel BACON Young

Bondi Beach Lifeguard and Aspiring Athlete

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 053 andre følgere

%d bloggers like this: