Over to uker har gått siden jeg følte at fotfestet forsvant. At livet ble revet vekk under meg. Og jeg strever fortsatt med å få fatt i det. Det har vært – og er – tøft.
Denne uken fikk jeg heldigvis gode nyheter fra legen. Jeg har ikke genfeilen som var fryktet, og risikoen for plutselig hjertedød er betydelig redusert. Det er godt å vite.
I to uker har jeg hatt vondt i hjertet hver eneste dag. Kjent hvordan angsten har krøpet inn, litt tettere for hver time. Men det rareste er, det var først da den verste frykten ga seg at jeg fikk til å kjenne etter. Det var etter at legen fortalte meg at det er lys i tunnelen at alt ble svart.
Jeg kan bare si at jeg er utrolig takknemlig for alle hilsener. For dere som har stilt opp dag som natt. Med en skulder å gråte på, en varm kopp te for å finne varmen igjen, med mat for å fore en kropp som har mistet all matlyst. Takk for følge på treningstur når jeg var for redd til å gjøre det alene. Oppi alt sammen så er jeg veldig heldig. Til jeg forsvinner ned i bølgedalen og har nok med meg selv nok en gang. Takk for tålmodighet og vennlighet. Nærhet og varme.
At hjertet mitt slår over 1000 ekstra slag hver time, det er ikke farlig. 24.428 ventrikulære ekstraslag på ett døgn betyr at 24 % av hjerteslagene mine er ekstraslag. Normalen ligger på 2-3 %, så det skal absolutt ikke være så mange. Og det må fikses.
Operasjon blir det i løpet av høsten en gang. At best-case scenario skulle være operasjon, det er jo bra – men også kjipt. For akkurat nå virker det veldig lenge til høsten. Jeg vil jo helst bli fikset nå. Med en gang.
FULLFART LINGSOM 
Hei.
Jeg sliter også med ventrikulære ekstraslag. Dog ikke like mange som deg, jeg er innenfor normalen. Men jeg opplever ekstraslagene som plagsomme og skremmende. Jeg bare lurte på om du kjenner ekstraslagene dine, eller om du ikke merker noe til de?
Lykke til med operasjon.
Jeg kjenner dem og merker dem, men de har aldri plaget meg. Annet enn at jeg sover dårlig da. Veldig dårlig i perioder. Og da disse arytmiene startet så merket jeg det mye mer (hadde da 7-8 % feilslag) enn jeg gjør nå med 24 % feilslag.
Gruer meg til operasjon, men alle sier det skal gå helt fint og at jeg nok blir helt bra igjen (med bedre kapasitet). Krysser fingrene for at det stemmer.
God bedring selv!
Tusen takk for at du tok deg tid til å svare!:-) jeg merker ekstraslagene godt, skvetter til hver gang nesten. Føler tydelig at hjertet «stopper» for så å slå kraftig. Det kraftige slaget kjenner jeg ofte oppover i halsen. Kjennes ut som hjerter tar salto, bråsnur, eller som om en fisk som spreller. Av og til føler jeg trang til å hoste med det samme. Om du også kjenner de slik høres det plagsomt ut å ha hele 24 000 sånne i døgnet!! Eller merker du de ikke på samme måte som meg? Jeg blir så skremt av de, virker som du tar dette med knusende ro, er jo ikke grunn til annet heller da men jeg lurer bare på åssen du får til det!?:-)
Klem.
Av nysgjerrighet (og litt bekymring): Hvis hjerteproblemet ikke skyldes genfeil, hva skyldes det da?
Min første tanke er at du har trent mye mer og hardere enn det som sunt er?
Du ønsker å bli fikset, fullt forståelig. Det er skremmende og ubehagelig å kjenne at selve hjertet ikke fungerer. Men… Hva med etterpå? Etter at du er «fikset»? Er det egentlig mulig og smart å fortsette i samme spor i full fart på alle fronter lenger? Man snakker om at kroppen sier i fra. Hvor tydelig må kroppen si i fra før beskjeden oppfattes? Har du ikke følt at «noe» var galt helt siden i fjor?
Hei, jeg kan ikke nok om hjertet til å si hva dette skyldes. Men mange har denne feilkoblingen, både trente og utrente. Og det fikses med en operasjon – og jeg kan fortsette som idrettsutøver etterpå.
Jeg har visst i ti år jeg at det har vært arytmier. Men har hele tiden fått beskjed om at disse er ufarlige. De har ikke plaget meg. Jeg har ikke flimmer eller stort idrettshjerte. Jeg har et hjerte som slår som et snekkerverksted, men under trening oppfører det seg 100 % perfekt (det er jo en god ting).
Og nei, jeg har ikke følt at noe var (eller er) galt.
Ja, jeg er nok blant de utrente som har en slik feilkobling, men heldigvis ikke i alvorlig grad. For min del er det stress, søvnmangel og mye kaffe som gjør at jeg begynner å kjenne det.
Jeg har «lyttet til kroppen» og blant annet byttet jobb for å redusere stress. Det har jeg aldri angret på. Jeg merker også fortsatt at bare 2-3 netter med for lite søvn på rad er nok til at hjertet begynner å hikke og hoppe. Da sover man i hvert fall dårlig, m.a.o. bør jeg være forsiktig så jeg ikke havner i den vonde sirkelen der!
Jeg mener bare at jeg leste at du slet med motivasjonen, var sliten og følte deg uopplagt i fjor, og at det var årsaken til den kostholdsutredningen? Nå vet jeg ikke hva slags tester du tok, hvilke resultater du fikk, eller hvor det ble gjort, i forbindelse med at du fikk påvist at det var ulike matvarer du «reagerte» på Men det er dessverre endel useriøsitet og dårlig utførte tester i den bransjen som tilbyr slike intoleransetester. Fagfolk jeg kjenner har forklart hvordan noen av de såkalte prøvesvarene bare kan skyldes slurv, feil utførelse under prøvetaking og fagmessig dårlig behandling av selve prøvematerialet. Kombinert med gleden over å endelig ha en konkret «diagnose» å knytte den dårlige følelsen til, og troen på «diettens» effekt (også kjent som placebo-effekt) er det likevel utrolig hvor mye friskere folk kan kjenne seg etter å ha begynt på totalt unyttige dietter.
Hei sterke og freske ukjente idrettskvinne,
På generelt grunnlag tror jeg at kroppen er som et batteri. I barne og ungdomstiden lades denne. I voksen alder reduseres kraften gradevis. Trening stimulere muskler og for noen sinnet. Dog er det en kjennsgjerning at kraften forsvinner uansett med årene. Trening tilsvarende fem års tidsbruk forlenger batteriets levetid med tre år. Fem års trening gir mye glede og morro, men også forsakelser. Mye trening kan også være svært egoistisk. Treningskamerater og omgivelser er ofte preget av en fanatisme for å forsvare egen adferd. For toppidrettsutøvere også økonomi. Tror den gyldne middelvei kan være lurt å vurdere. Trening så tåneglene spruter og andre skader oppstår er ikke sunt. Snikende aldersbelastninger i form av slitasjer på hele kroppen merkes med årene. Vanskelige valg skjer sjelden mellom egne ører. De som lytter på andres råd, gjerne fra flere personer, fatter oftest de klokeste valg. Bruk tid på å lytte og vurdere. Livet er fantastisk. Lykke til. Hilsen Ikea.