Jeg vinner ikke Norseman i år

Er du i rute til Norseman?

Det var Lasse Finstad som sendte meg melding i morges. Og jo, jeg svarte at jeg er sterkere og raskere enn i fjor. Løypa er gjennomgått så mange ganger at jeg føler meg helt trygg på den. Jeg har syklet den mye raskere enn på raceday i fjor. Alt er i rute og jeg er sykt klar. Gleder meg!

Det er bare en liten hake. Jeg kommer garantert ikke til å vinne. For jeg kommer ikke til å stille til start.

For 48 timer siden møtte jeg opp på Rikshospitalet. Skulle til en rutinesjekk av hjertet i forbindelse med et forskningsprosjekt jeg deltar i. En liten arbeids-ekg før jeg skulle ha en full dag med trening. Jeg stressa faktisk litt med hvordan jeg skulle rekke alt – men timeplanen var satt og alt av treningstøy lå klart i bilen. Jeg hadde akkurat sendt Kristian av sted til Roth hvor han skal kjøre Challenge Roth på søndag. Og jeg skulle bare ta den EKG’en og komme videre i dagen min.

Før arbeids-EKG tas det EKG i hvile. Blikkene og samtalen jeg hadde med spesialsykepleieren underveis levnet ingen tvil. Her var det noe galt. Dette er ikke en vanlig EKG.

– Jeg vet jo at hjertet mitt hopper og spretter litt, det danser liksom, forsøkte jeg meg.

Men det var noe utover kommentarene jeg har hørt tidligere. For at jeg har mange ekstraslag har jeg visst i ti år. Det er old news. Dette var annerledes.

Sykepleieren hentet kardiologen. Heldigvis for meg så befant jeg meg på en poliklinikk for pasienter med genetisk hjertesykdom. Jeg har aldri fått så god service på sykehus noen gang! Kardiologen leste EKG’en med en fryktelig alvorlig mine. Det var ikke mulig å feiltolke hans inntrykk der øynene gikk opp og ned langs kurven.

Det var noe med topper og bunner og størrelsen på disse. Mellomrommet mellom dem og hvor i hjertet signalene kom fra. Fryktelig mange koder og forkortelser.

Jeg fikk gjennomføre arbeids-EKG, nesten under tvil. Tråkket meg opp til 300 watt mens jeg fortsatt pratet med legen som fulgte meg med argusøyne. Som vanlig oppførte hjertet mitt seg helt eksemplarisk under arbeid. Med en gang pulsen kom over 100 var det ingen tegn til avvik. Det er bare det at hver gang pulsen er under 100 så slår hjertet med sykdomstegn.

Jeg er ingen kardiolog. Ikke har jeg medisinsk utdannelse heller. Det er ytterst begrenset hva vi lærte om idrettshjerter på PT utdanningen på Norges Idrettshøgskole. Fra mine tidligere forskningsprosjekter (Cold water swim og ekstrem utholdenhetsidrett, begge i forbindelse med Norseman) vet jeg jo at idrettshjerter og deres EKG ser annerledes ut. Men det er forskjell på annerledes og farlig. Og kardiologen var ikke i tvil. Min hjerterytme så farlig ut.

Mens jeg ble sendt videre til flere undersøkelser, konfererte kardiologen med andre. Dobbeltsjekket studier på idrettshjerter og hentet mer informasjon. Da jeg endelig var ferdig satt vi tre personer + meg på et lite kontor for å gå gjennom det hele.

Da kardiologen strengt fortalte meg at jeg må slutte med konkurranseidrett var det så det knapt hørtes inni meg. At jeg hadde høy risiko for plutselig hjertedød, og må utsette all form for hard fysisk aktivitet inntil vi vet mer. Det gikk liksom ikke inn. Det hele var surrealistisk og uvirkelig. Men jeg var overraskende rolig. Jeg bare satt der. Apatisk. Hæ, liksom?

Selv føler jeg meg ikke annerledes enn for 49 timer siden. Sterk, rask og klar. Forberedt og full av lyst til å vise at fjorårets seier var helt på sin plass. Tusen tanker har rast gjennom hodet. Vi kan jo ha hjertestarter i bilen underveis? Hallo, hjertet mitt fungerer jo utmerket under trening?

Heldigvis har jeg gode venner rundt meg som alle har ført meg i riktig retning. De har stilt opp, dag som natt – gjort seg tilgjengelige og sørget for at jeg har følt meg trygg og ivaretatt. For meg ble beslutningen enkel å ta da jeg forestilte meg at det var en av dem, eller en av mine utøvere som hadde fått samme beskjed. Da hadde jeg jo ikke vært i tvil.

48 timer har gått. Og det virker fortsatt like uvirkelig. Etter å ha kommet tilbake fra skulderoperasjon, funnet en medisinering for lavt stoffskifte som virker og virkelig fått sving på sakene, har jeg ringt Dag Oliver i Norseman og trukket meg fra konkurransen. For det er det eneste rasjonelle å gjøre.

Veien videre

Jeg får altså ikke drive med konkurranseidrett før de har kommet til bunns i hvorfor hjertet mitt oppfører seg som det gjør. Og en slik utredning tar tid. Når vet jeg mer? En gang i september regner vi med at alle resultater foreligger.

Jeg har tatt hvile EKG, arbeids EKG og enda en EKG undersøkelse jeg ikke husker navnet på. Jeg har også ligget på benken og fått hjertet undersøkt med ultralyd i over en time. Jeg står i kø for å få tatt MR av hjertet. Jeg venter på resultatene fra to gentester da det mistenkes at jeg kan ha en av to medfødte genfeil: Lang QT tid syndrom eller arytmogen høyre ventrikkelkardiomyopati (ARVC). Begge kan gi plutselig hjertedød.

Jovisst er jeg lei meg. Sint også. Timingen suger big time. Kunne jeg ikke bare gjennomført Norseman først? Kunne ikke innkallingen til time kommet i august i stedet? Men sannheten er jo at jeg skal være innmari glad for at dyktige leger har funnet grunn til å stoppe meg av hensyn til livet. At konkurranseidretten må settes på vent et par måneder er en liten pris å betale. Om jeg må stoppe for alltid må vurderes når resultatene foreligger.

Du tar det så bra, hører jeg folk si. Vel, det er ikke så mange andre måter å ta det på, mener jeg. Jeg har vært heldig. Jeg er heldig. Jeg kommer ikke til å bli en av dem som faller om på uforklarlig vis. Inntil videre har jeg sommerferie. Neste ukes treningsleir på Geilo blir i stedet kosetur til Geilo. Med gode venner og familie rundt meg. Rødvin i glasset og tursko på beina. Og jeg kan fortsatt svømme, løpe og sykle. Med lav puls inntil videre.